Venstre

Venstre

Stiftet i 1884. Venstre er Norges eldste parti. Imidlertid var Venstre blitt betegnelsen på deler av opposisjonen på Stortinget alt tidlig i 1870-åra. Navnet stammer fra Frankrike under den store revolusjonen, da de konservative i nasjonalforsamlinga satt til høyre for talerstolen og de radikale til venstre. Den såkalte “Reformforeninga” på Stortinget 1859-60 under ledelse av Ole Gabriel Ueland regnes gjerne som Venstres opphav. Den var en organisert gruppe opposisjonelle på Stortinget, som arbeidde for Norges likestilling i unionen med Sverige og en rekke viktige reformer.

Historien om Venstres framvekst i 1860- og 1870-åra er historien om den voksende opposisjonen på Stortinget og i folket mot regjeringa sin konservative politikk. Det meste av den politiske makta i Norge lå hos de høyere embetsmennene. Regjeringa gikk ut fra denne gruppa, og allierte seg etter hvert tett med kongen for å holde på makta.
De viktigste sakene som samla opposisjonen, var derfor av to typer. For det første var det kampen for demokratiet, der de viktigste sakene var utvidelse av stemmeretten, lekdommere i rettsvesenet, økt statlig og særlig lokalt sjølstyre, og framfor alt kampen for å gi Stortinget – altså borgerne – kontroll over regjeringa og dermed også kongemakta. For det andre var det mange viktige saker som angikk kulturelle spørsmål, slik som kampen for et eget norsk skriftspråk og en allmenn offentlig grunnskole for alle. De som var mot alt dette, fant etter hvert sammen i det som seinere skulle bli partiet Høire.
Venstre oppsto derfor av mange forskjellige grupper, alt fra bedehusfolk på Vestlandet, avholdsfolk og målfolk, til radikale, urbane intellektuelle. Dette gjorde at partiet fra begynnelsen favna breitt. Sjøl om det har ført til sterke spenninger innad i Venstre, til og med splittelse, har denne arven sikra at partiet, som det eneste partiet i Norge, alltid har stått uavhengig av særinteresser.

Mannen som klarte å forene alle disse kreftene til et parti, var Johan Sverdrup. Hans geniale lederskap gjorde det mulig å skape et fast opposisjonsparti. I 1884 måtte kongen bøye av etter at den konservative regjeringa var stilt for riksrett og dømt. Sverdrup danna Venstres første regjering. Det sier mye om Sverdrups posisjon at Venstre i 1885 kunne gå til valg rett og slett på “tillit til Johan Sverdrup” - og vinne et stort flertall! Regjeringa satt til 1889, og fikk gjennomført store reformer som ga grunnlaget for utviklinga av det norske samfunnet i åra framover, for eksempel likestilling mellom bokmål og nynorsk, allmenn offentlig grunnskole, juryordninga, hemmelige valg og stemmerettsutvidelse.

I 1890-åra og fram til 1905 veksla Venstre og Høire på å ha regjeringsmakta. Venstres flaggsaker var først og fremst oppløsing av unionen med Sverige og innføring av allmenn stemmerett. Venstre satt med regjeringsmakta aleine 1891-93 og 1898-1903. Statsministre var Johannes Steen og Otto Blehr. Mesteparten av tida hadde Venstre reint flertall på Stortinget, 1897-1903 til og med med over 2/3 flertall. Venstres regjeringsperioder var prega av store reformer som innføring av allmenn stemmerett for menn til valget i 1898. Noen kvinner fikk også stemmerett, men allmenn stemmerett for kvinner kunne Venstre først få innført i 1913. Velferdsstaten fikk også sin spede begynnelse i denne perioden, med opprettelse av visse sosiale ytelser og arbeidervernlovgivning. I de periodene Høire satt med regjeringsmak-ta, skjedde svært lite.

I 1903 mista Venstre stortingsflertallet. Arbeiderpartiet stilte for første gang egne lister - tidligere hadde de samarbeidd med Venstre - og oppnådde fire mandater. På denne tida gikk også kontrollen over fagbevegelsen tapt for Venstre. Høire førte en politikk som gikk ut på borgerlig samling, fordi det frykta sosialistene sin økende oppslutning. Partiet danna koalisjonsregjering med sentrumspartiet Moderate Venstre og ei gruppe uavhengige liberale - tidligere venstrefolk som ønska borgerlig samling. Stortingsflertallet fikk valgordninga endra til valg i enmannskretser, ei ordning som sterkt favoriserte de store partia.

Unionsoppløsninga i 1905 medførte regjeringsskifte. Venstremannen Christian Michelsen blei statsminister i ei brei samlingsregjering som leda Norge ut av unionen med Sverige. Den borgerlige samlinga var virkeliggjort i regjeringa Michelsen, og ved valget i 1906 gikk regjeringa til valg på eget program som “Samlingspartiet”. Et betydelig flertall på Stortinget var valgt på regjeringa sitt program eller ville samarbeide med regjeringa. Likevel var den parlamentariske situasjonen uklar, fordi et flertall på Stortinget samtidig var valgt på Venstres program, som ikke var sammenfallende med regjeringa sitt.

Det var mange innen Venstre som var mot borgerlig samling. Høyrekreftene kunne være en trussel mot ei god samfunnsutvikling på samme måte som sosialistene. Samtidig var det mange som ønska ei sterkere satsing på sosialpolitikk enn det regjeringa la opp til. Blant disse var Johan Castberg, leder for Arbeiderdemokratene, seinere Radikale Folkeparti, som nylig var stifta som et radikalt søsterparti til Venstre, og Gunnar Knudsen. Knudsen blei leder for en konsolideringsprosess i Venstre, som endte med at han danna ei rein Venstre-regjering i 1908. Venstrefolk som var for borgerlig samling, danna Frisinnede Venstre, som etter hvert blei et støtteparti for Høire.

Venstre tapte valget i 1909, og Høire og Fr.V. danna regjering året etter. Denne regjeringa brøt sammen i kaos, og ved valget i 1912 fikk Venstre et stort flertall på Stortinget, som til og med økte ved valget i 1915. Gunnar Knudsen danna regjering på ny, og sa: “Nå har vi makten, og vi akter å bruke den!” Regjeringa blei sittende til 1920. Gunnar Knudsens to regjeringer var kjennetegnet av store reformer, slik som åttetimersdagen og allmenn stemmerett for kvinner. Venstre gikk offensivt til verks i sosialpolitikken og næringspolitikken. Loven om konsesjonsplikt kom i stand i 1909, og jernbaneutbygginga gikk inn i sin siste store fase. Castberg blei Norges første sosialminister, og hans navn er knytta til barnelovene som ga like retter for alle barn enten de var født i eller utenfor ekteskap. Allmenn offentlig syketrygd blei innført. På kultursida kom blant annet ei rettskrivingsreform av begge målformer, som gjorde skriftspråket mye mer talemålsnært.

Under mesteparten av Gunnar Knudsens siste regjering herja 1. verdenskrig Europa. Imidlertid sørga Venstres solide stortingsflertall og Knudsens myndige personlighet for at regjeringa fikk ro til å lose landet trygt gjennom de vanskelige åra, og at den hadde mulighet til å gjennomføre de tiltak som var nødvendige.

Imidlertid kosta krigen mye for det norske samfunnet. Da krigen slutta, stod landet overfor en nedgangsperiode. Venstre haddet sittet med makta lenge under svært vanskelige forhold, og ved valget i 1918 mista partiet stortingsflertallet. Venstre har hittil ikke klart å oppnå reint flertall etter dette. Fra nå og fram til 1945 blei landet styrt av mindretallsregjeringer. Venstre fant sin plass som et sentrumsparti, som samarbeidde fra sak til sak med enten Arbeiderpartiet eller høyresida. Der kom i 1920 Bondepartiet til.

Regjeringa Knudsen gikk av i 1920, da stortingsflertalle ikke ville være med på innstramminger som den mente at den økonomiske krisa gjorde nødvendige. Opposisjonen felte regjeringa, men den nye Høire-regjeringa måtte umiddelbart prøve å få igjennom langt større innstramminger. Venstre hadde deretter regjeringsmakta 1921-23, 1924-26, 1928-31 og 1933-35, først med Otto Blehr og deretter tre ganger med Johan Ludwig Mowinckel som statsminister.

I denne perioden søkte Venstre å være en brobygger mellom høyresida og venstresida i politikken. Det var Venstres mål å dempe de sterke politiske motsetningene og hindre konflikter som var skadelige for samfunnet. Derfor var det aldri aktuelt for partiet å delta i noen borgerlig samlingsregjering, noe høyrekreftene ivra for. Det er neppe tilfeldig at de store arbeidskonfliktene i tjue- og trettiåra foregikk under Høires og Bondepartiets regjeringer, som førte en hardhendt sparepolitikk. I perioden 1928-31 var imidlertid den politiske retninga Arbeiderpartiets slo inn på, så brutalt revolusjonær at Venstre måtte slutte seg til de andre borgerlige partia mot det. Valget i 1930 var også Venstres store seier i mellomkrigstida.
Ved valget i 1933 gikk Venstre kraftig tilbake, og Mowinckels siste regjering hadde deretter bare 24 representanter bak seg i Stortinget. Ingen norsk regjering har bygd på et mindre grunnlag. Men regjeringa satt til 1935 og klarte å snu den økonomiske krisa i Norge til oppgang. Bondepartiet gikk sammen med Arbeiderpartiet om å felle regjeringa, og deretter satt Ap med regjeringsmakta i 30 år. Siden da har ikke Venstre oppnådd regjeringsmakt aleine.

Etter 1935 var det Venstre som sørga for stortingsflertall for de viktige reformene som la det endelige grunnlaget for den norske velferdsstaten. Etter at 2. verdenskrig var brutt ut, og Norge okkupert av tyskerne, var det Venstres stortingsrepresentanter som heile tida fulgte den fasteste linja i forhandlingene med okkupasjonsmakta.

Da freden kom, blei det danna ei samlingsregjering som alle partia deltok i. Allerede London-regjeringa var blitt utvida med representanter for andre parti, også Venstre. Hjemmefrontens leder, Paal Berg, høyesterettsjustitiarius og tidligere statsråd for Venstre, skulle opprinnelig lede samlingsregjeringa, men blei utmanøvrert av Einar Gerhardsen. Valget høsten 1945 ga Ap reint flertall på Stortinget. Arbeiderpartiet beholdt dette flertallet til 1961, på tross av at det aldri klarte å oppnå flertall i folket. Dette gjorde den politiske situasjonen ganske trøstesløs for Venstre, som for de andre partia, og etter hvert tvang tanken på en borgerlig koalisjon seg fram.

Da Arbeiderpartiet endelig mista flertallet, blei dette mulig. I 1963 kunne de borgerlige partia gå sammen med Sosialistisk Folkeparti om å felle regjeringa, og ei borgerlig regjering leda av høyremannen Jon Lyng blei danna. Denne satt bare en måned, men den viste at koalisjonen Venstre, Høyre, KrF og Sp var mulig. Ved valget i 1965 gjorde Venstre et svært godt valg, og de borgerlige partia fikk flertall, slik at de kunne danne regjering.

Den nye regjeringa blei leda av Senterpartiets Per Borten. Høyre regna med at han ville være mer konservativ enn Venstres Bent Røiseland, som i stedet blei felles parlamentarisk leder for partia. Regjeringa fikk blant annet gjennomført folketrygden og niårig grunnskole. I 1971 gikk regjeringa av, særlig på grunn av strid om Norges medlemskap i EF.

EF-striden blei en katastrofe for Venstre. Den utløste en indre strid i partiet, som førte til splittelse på landsmøtet i Røros i november 1972. Landsmøtets mindretall og flertallet i stortingsgruppa brøt ut og danna det som seinere skulle bli Det Liberale Folkepartiet. Rest-Venstre deltok i Korvald-regjeringa 1972-73.

Valget i 1973 viste at Venstres velgere reagerte mot partisplittelsen. Venstre kom tilbake med to stortingsrepresentanter, DLF med 1. DLF falt ut av Stortinget ved neste valg, i 1977, mens Venstre beholdt sine to til 1985. Begge partia hadde minimal påvirkning på rikspolitikken disse åra. Venstre opplevde ei kraftig radikalisering, som imidlertid vakte det liten gjenklang hos velgerne. Det postitive i denne perioden var at partiet klarte å sette miljøpolitikk på dagsorden.

I 1985 gikk Venstre til valg på samarbeid med Arbeiderpartiet. Det viste seg å være et stort feilgrep. Partiet falt fullstendig ut av Stortinget etter mer enn hundre år. Imidlertid blei dette innledninga til Venstres gjenreising. Før valget i 1989 var Venstre og DLF blitt samla, og Venstre var på vei til igjen å bli et godt borgerlig sentrumsparti. Ved valget i 1993 lyktes det å få valgt inn en stortingsrepresentant, Lars Sponheim fra Hordaland. Han gikk over fjellet fra Ulvik til Oslo, og Venstre var tilbake i rikspolitikken.

Det viste seg å gi resultater. I 1997 brøt Venstre sperregrensa og gjorde sitt beste valg siden 1969. Partiet fikk seks stortingsrepresentanter, og danna regjering sammen med KrF og Senterpartiet. Regjeringa markerte seg blant annet på miljø og forenkling av det offentlige. Arbeiderpartiet og Høyre felte regjeringa på gasskraftsaka våren 2000, og Ap tok over igjen. Men Venstre fikk vist at det fremdeles er et viktig parti i norsk politikk.

Valget i 2001 blei en skuffelse for Venstre. Partiet fikk 3,93% av stemmene, som er det nest beste valgresultatet siden 1969, men mangla 0,07% på sperregrensa, noe som gjorde at Venstre mista fire stortingsmandater. Likevel er partiets plass i norsk politikk blitt så sentral at den nye regjeringa Bondevik har tre statsråder fra Venstre, og partiet har blant annet fått store gjennomslag i miljøpolitikken og har fått til ei betydelig satsing på kollektivtransport.

Kilde: Unge Venstre